The Hoffs?

31 December 202226 June 2024 Author

Mikkel & Carrie Hoff (aka Mikkel Syversen Hoff & Kari Andersdatter ) emigrated to America from Vestre Slidre in 1872 with the immigrantship “St Olaf”. According to the daughter Tina Hoff, they came first to Springdale, Wisconsin, and later they moved on to Grand Meadow, Minnesota. Tina Hoff describied in a newspaper interview in “Valdres” that 5 of her siblings emigrated earlier, and that she emigrated with her parents and the youngest brother Engebret in 1872. The family emigrated around the same time as Astrid Eriksdatter (Sundem) Magistad, who emigrated to Mower County from Vestre Slidre 1870.

Passenger manifest from immigrantship “S/S St Olaf” crossing to New York 1872

Erik Andersen Sundheim b.1774 came home badly hurt during the Denmark-Sweden war, and died in 1810. His wife Eli Bjørnsdatter Solsten b. 1775 became a widow again, and the sons Anders and Iver inherited the Sundheim upper and lower farms. Eli Bjørnsdatter remarries a 3rd time with widower Anders Engebretsen Vidste in 1814. They had a daughter in 1817: Kari Andersdtr Engebretsen. Kari was half-sister to Anders, Iver and Astrid Sundem.

Kari Andersdtr married Mikkel Syversen Hove Brendinge b.1816. Children:

Sjugurd Mikkelsen b.1839 d.1844
Anders Mikkelsen b.1841 aka Anders Snortheim, d.1927
Tøren Mikkelsen b.1843 d.1846
Eli Mikkelsdatter b.1845 (possibly immigrated to US with ship Valkyrien from Bergen in 1869)
Syver Mikkelsen b.1847 d.1848
Syver Mikkelsen b.1849, aka Sever M. Hoff, d.1929
Ole Mikkelsen b.1852,
Erik Mikkelsen b.1854, aka Erick M. Hoff, d.1935
Tørand Mikkelsen b.1856, aka Tina Hoff d.1951
Mikkel Mikkelsen b.1858, aka Michael M. Hoff d.1939
Engebret Mikkelsen b.1861, aka Engebret M Hoff, d.1955

In the beginning, the family lives at the farm Brendinge, under the farm Høve/Hoff in South Aurdal. The family moved to the farm Snortheim on Vestre Slidre abt 1859. Then in 1872, the family immigrates to America, and the parents assumes the names Mikkel & Carrie Hoff.

2. Anders Mikkelsen Snortheim b. 1841 remained in Norway, and became a known teacher at Trangsrud school in Akershus in Oslo. He passed away in 1927. Anders married Martha Hansdatter in 1867, and had daughters Britha Snortheim and Kari Snortheim (both unmarried).

Anders Mikkelsen Snortheim b.1841 d.1927

9. Tørand Mikkelsen Snortheim b.1856 (aka Tina Hoff) emigrated to America with her parents and younger brother Engebret in 1872. She married Herman B.Hoff in 1874, and they moved to Adams, North Dakota. Tina Hoff passed away in 1951, 92 years old and invalid. Tina Hoff got recognized by the local norwegian communities, that she on several occations donated several thousand dollars to elderly homes in Sør Aurdal and Nord Aurdal.

11. Engebret Mikkelsen b.1861 (aka Engebret M Hoff) married Bertha Nielsen

Engebret & Bertha Hoff 65th Wedding Anniversary May 25th,1951

The farm at Høve in Sør-Aurdal was called 1/6 Brenninge. Mikkel Syversen purchased this farm in 1844 from his uncle Arne Bjørnsen Høve. The Hoff’s ancestry goes back many generations at this farm, atleast to Bjørn Hallsteinson Hesthagin b.1673.

The farm at Snortheim in Vestre Slidre was called 87/11 Nesvang (Marken og Kreken), also called Snortheimsmarken. Mikkel Syversen purchased this farm in 1858, and sold it again in 1868-70 and emigrated to America.

Relevant Links

Transcript – Valdres Samband Dec. 4 1931 Issue:

Erindring fra nybyggerdagene i Nord Dakota AV TINA HOFF

Det blev i sommer avholdt en stor femtiårsfest til minde om de første pionerdager i dette strøk av Nord Dakota, og saa tenkte jeg, at det kunde måske interessere en og anden at høre litt om vårt første år i vildmarken. Mit pikenavn var også Hoff, og jeg er født i Sør Aurdal, men vokste op og blev konfirmert i Vestre Slidre. Fem av mine søskende var reist til Amerika, og da jeg var 16 år gammel utvandret også jeg med mine foreldre og yngste bror, og vi ankom til Dane county i Wisconsin om vaaren 1872.

English: “This summer a large 50-year party was held in memory of the first pioneer days in this part of North Dakota, and then I thought that possibly it could be of interest for one or another to hear about our first year in the wilderness. My maiden name was also “Hoff”, and I was born in Sourth Aurdal county in Norway, but grew up and was confirmed in Western Slidre county in Norway. Five of my siblings had already emigrated to America, and when I was 16 years old, my parents, my youngest brother and myself emigrated aswell. We arrived in Dane county, Wisconsin in the spring of 1872.“

I 1874 flyttet vi til Grand Meadow, Minn., og jeg blev straks efter gift med Herman B. Hoff, som også var kommet fra min barndoms heimbygd i Sør Aurdal. Han hadde en farm i nærheten av Grand Meadow, og der bodde vi i fire aar. Men da avlingen gjentagende slog feil, besluttet vi at reise til territoriet Dakota og bosaette oss som nybyggere paa prærien. Vi reiste fra Grand Meadow den 12te mai 1882 og ankom til Grafton i Dakota den 14de. Derfra drog vi bent vestover prærien med 4 hester og 8 stykker ungkvæg og slog oss ned straks norden for det sted, hvor Hoff kirke nu staar. Den som har prøvet nybyggerlivet paa prærien vet hvad det vil si. Vi var fuldstaendig hjemløs, og for at gjøre galt værre var vore hester løpet bort. De var drat paa hjemveien men blev endelig efter meget stræv fundet Ostenfor Park River og bragt tilbake igjen. Det var mit arbeide at passe kreaturene og hønsene, og det var ikke alltid saa let som det kan synes. Kreaturene streif et omkring, og jeg gikk nu ofte vild paa prærien og visste ikke hvor jeg var. Alt var saa ensformig og likt med en torvhytte her og der, en haug og et dalsøkk ; ti vi var et stykke vestenfor den fuldstendig Hate Red Riverdalen.

English: In 1874 we moved to Grand Meadow MN, and I was shortly after married to Hermann B. Hoff, who also had arrived from my childhood village in South Aurdal. He had a farm near Grand Meadow, and we lived there for four years. But when the harvests repeatedly failed, we decided migrate to the territory of Dakota, and settled as new-settlers on the prairie. Vi travelled from Grand Meadow on the 12th of May 1882, and arrived Grafton in Dakota on the 14th. From there we went West over the prairie with 4 hourses and 8 young cattle, and settled just North of where Hoff Church now is located. Those that have tried the settlers life on the prairie know what it entales. We were completely homeless, and to make matters worse our horses ran away. They were gone towards home, but after strenuous serch efforts the were found East of Park River and brought back. It was my task to look after the animals and the chickens, and it was not always so easy as it may seem. The animals streifet around, and I often lost my direction on the prairie, and didn’t know ehere I was. Everything was so monotonous and similar, with a cabin here and there, a hill and a vallay. We were a small distance west from Hate Red River Valley.

Det varte dog ikke saa laenge , for det blev en del bedre. Vi fik først opført en stald av torv, saa baade vi og hestene fikk tak over hodet. Saa gikk vi igang med at bygge et beboelseshus av tre, og da det blev ferdig var det rent gjildt ; ti det var det første trehus i nabolaget. Saa fik vi pløyiet opp en del land og slåt høy før vinteren. Vi maatte reise seks mil for at finde, god høislaat, da der ikke var meget høi paa vort land i den tid. Efter at høiet var slått og stakket drog alle mandfolk østover paa høstarbeide, og kvindene sat igjen alene i torvhyttene omkring paa prærien.

English: It didn’t last very long, as it became alot better. At first we built a barn of turf, so that both we and the horses got a roof over our heads. Then we started building a wooden house, and when it was completed it was quite lovely. It was the first wooden house in the neighbourhood. Then we plowed a vast part of the land, and harvested hay in storage in time for the winter. We had to travel six miles to find good hay, as it was not much hay on our land at the time. After the hay was harvested and dried, all the men went East on harvesting work, and the women was left behind in the turf huts around on the prairie.

Vi gikk da og besøkte hverandre og stanset over natten. Vi følte oss likesom tryggere paa den maate, da der streifet saa mange skrækkelige indianere omkring paa prærien. Da min mand kom hjem om høsten hadde han med sig et par kraftige okser, som han hadde kjøpt for at bryte opp den seige prærietorv med. Stakkars dyr, de fik nok gjøre meget tungt arbeide paa prærien; ti min mand var stor og sterk, og han drev ihærdig med arbeidet. Saaledes svandt den første travle sommer, og vinteren kom med forfaerdelig stormer og streng kulde. Heldigvis var nybyggerne som regel godt beskyttet mot kulden; ti torvhyttene var varme og de var ikke ukoselige Keller. Og vi som hadde hus av nyt traemateriale var ikke værst stillet.

English: We did visit each other, and stayed overnight. In a way, we felt safer that way, because there were so many terribel indians around on the prairie. My husband was large and strong, and he was working tenaciously. That way the first summer went by, and the winter arrived with terrible storms and biting cold. Luckily, the settlers was usually well protected against the cold, as the turf huts was warm, and not that un-cozy eather. We that had a house of new wooden materials, and not in the worst position. (work in progress…)

Det forekommer mig dog, at vi kjender ikke til kulde nu for tiden i sammenligning med den gang. Jeg glemmer saaledes aldrig en kveld som Hoff kom hjem med et høilass som han bad mig hjelpe sig at stakke.
Jeg kledde mig godt og hjalp ham en stund. Men pludselig stak jeg gaffelen ind i høistakken og 10p uten at si et ord ind i huset. Det varte heller ikke laenge, før ogsaa Hoff kom efter. Det var en stille kveld, men kulden var saa sterk, at jeg syntes den gik tvers igjennem mig. Samme nat frøs vor nabogut, Hans Paulsen, ihæl. Han var gaat paa ski til Garfield for at hente posten og kom ikke tilbake. Alle naboer lette forgjæves i flere dager, men saa fandt hans far ham liggende stivfrossen og død i nærheten av hans egen torvhytte. Gutten var 22 aar gammel. Aaret før vi kom var ogsaa en anden ung gut omkommet. Han blev borte i en snestorm, og de fandt ham aldrig igjen.

Saaledes svandt vort første aar paa prærien, og det synes nu, at der var langt mere glæder end sorger i den tid. Men et haardt slit var det nu i alle fald. De unge som kommer efter os vil aldrig forstaa hvormeget pionerene har maattet gaa igjennem for bygden blev, hvad den nu er. Det haarde slit har nok ogsaa lagt mange av dem i en alt for tidlig gray.

I en nybygd er det jo ikke bare at oparbeide sin egen farm, men der maa arbeides veier, bygges skoler og kirker og hundre andre komunale ting som maa ordnes og gjøres istand. Men vi syntes ikke vondt i os seiv om vi maatte gaa lange veier tilfots i den tid. Min nabokone og jeg gik engang belt til Garfield for at overywre et nyite. Det var 18 mil begge veier.

To år efter vi hadde bosat oss paa prærien flyttet vi vort lille hus til det mere lune sted, hvor det nu står. Det blev tilbygget flere ganger, så det tilslut blev et stort hus. Jeg er glad over at de gamle pionerer nu blir hedret, selv om jeg som nu sitter alene i mit store hus ikke kunde delta. De fleste av oss har nok ikke fåt høiskoleutdannelse, som er så almindelig nu for tiden, men spør oss om vi kan stelle et hus, melke kuer, passe kalver, griser og høns, så vil de finde ut at vi er hjemme. Vi har måske yzeret til like saa stor nytte i vildmarken som prester, professorer og andre høie embedsmannd. Nu, kjære leser, misforstaa mig ikke. Vi trængte dem alle sammen. De stakkars prester som var hos oss fra den første tid har også nedlagt sine kranfter i vildmarken like saa meget som vi andre nybyggere. Vi måtte ha Guds ords forkyndelse iblandt oss for at trives ; ti det er grundstenen for alt liv i Gud.